31. mai 2012

80-talls minner med gjennomsiktige korpsbukser i hvit krimplin


Jeg er vokst opp med korpsmusikk; fra starten av barneskolen til voksen alder har jeg gått i takt og utakt på første rad bak jentene i drilltroppen; de med stilige cowboy-støvler og veldig korte skjørt.

I motsetning til de populære jentene i drillen, ble musikantene som regel dyttet inn i en alt for stor eller for trang uniform med bukser av ymse slag. Jeg har vist meg offentlig i alt fra cowboyhatt i plast  (i USA, selvsagt), grønn ullhatt med halveis matchende dressjakke til åletrange, hvite terylenbukser i guttefasong. Sistnevnte var en pine for ei jente på 14: buksene var nemlig uhorvelig gjennomsiktige! Var man så uheldig å bomme på undertøysvalget en tidlig morgen på 1.mai, kunne man regne med at ryktene raskt spredde seg bakover i rekkene...


En gang på slutten av 80-tallet var vi på korpsfestival i Kristiansand med tilhørende besøk i Dyreparken. Et klokt (voksent) hode mente at det på tross av intens sol var best at vi beholdt uniformene på, slik at vi lett kunne identifiseres på vår vei rundt i parken.

La dette være klart: jeg har ikke ett eneste minne fra verken dyreparken eller Kardemomme by. Alle de gode minnene er fortrengt av den klamme, kløende følelsen av hvite, trange krimplinbukser på en het sommerdag...

Snart tar vi med barna våre til dyreparken og med i kofferten følger opptil flere par lette, luftige og komfortable bukser. Denne gangen skal jeg ha med gode minner om dyr og folk tilbake!

28. mai 2012

På en liten snurr- herlige skjørt til små prinsesser!



Jeg er helt hekta på å sy herlige snurre-skjørt om dagen. Like moro som jeg syntes det er å sy dem, syntes datteren min det er å snurre rundt med skjørtene på!

Freshe ugleskjørt i rosa, lilla og oransje. Nydelige små skjørt med epler og pærer. Uansett farge og stil er de herlige å ha på - og inviterer som regel til en dans eller to på stuegulvet!




Likte du snurreskjørtene? Jeg syr på bestilling når jeg har tid og lyst. Ta kontakt dersom du har ei lita prinsesse som elsker å snurre!

21. mai 2012

Fars hjemmekontor... eller var det mors sykrok?

Jeg har ofte latt meg underholde av de tilsynelatende handlingslammede parene i "Sinnasnekkeren" på TV. For en som elsker å få ting gjort og heller ikke er redd for å dra på seg arbeidsbukser, er det utrolig fascinerende med mennesker som har hatt et kjøkken stående flatpakket i ti år uten å få seg til å montere det!

For meg er situasjonen stikk motsatt: jeg kan godt finne på å sette inn glass og tallerkener før min stakkars mann har rukket å sette fast siste skrue i de nye kjøkkenskapene.

Men, etter snart et år med oppussing i hjemmet har jeg faktisk begynt å få en viss sympati med deltakerne i "Sinnasnekkeren". 11 tonn betong og grus har blitt pigget opp og skuffet ut. Støv har virvlet rundt i huset og funnet gjemmesteder i hver minste lille krok. Sånt kan gå på motet løs selv for den ivrigste oppussingssjel.

Gleden, på den andre siden, er stor nå som prosjektet nærmer seg slutten. Det min mann trodde skulle bli hjemmekontor begynner nemlig å likne en ganske så perfekt systue til mor!
Med stoffene sirlig brettet og god plass til symaskiner, trådsneller og oppskrifter er det bare å sette i gang å sy. Hvem bryr seg vel om at naborommet mangler vegger og gulv en stund til?


For å få god plass til både data- og symaskiner, laget vi arbeidsbordet selv. Føttene er fra IKEA, bordplaten er satt sammen av gulvplanker fra et restaureringsprosjekt og beiset med fargen "drivved" fra Jotun. Den arvede settekassen ble malt sjokkrosa for å veie opp mot mannens sorte, elektroniske duppeditter!